Anker i storm

Moter stadig vekk nye folk... Lordag formiddag var me invitert på brunch til ekteparet Helen og Ben Applegate. Folte med ein gong eg kom inn dora at det var noko spesielt med desse folka. Dei strålte av gjestfrihet, vennlighet og omsorg - og hadde diska opp med et herlig måltid til oss.

Helen holdt på å lage vafler når eg kom, og eg, som alltid har trudd at vafler var typisk norsk, kommenterte det. Då ho fann ut at eg var fra Norge, sa ho at ho trudde ho hadde boka som ho hadde skrive paa norsk, og gjekk for aa finne ho, mens eg, overraska både over at ho hadde skrive ei bok og ikkje minst at ho hadde den paa norsk, blei ståande igjen å steike vafler. Ho kom tilbake med boka "Anker i Storm" (som eg er sikker på at eg har sett for, ein eller annan plass...?)

Helen og Ben fortalte at dei hadde jobba ombord på Anastasis, eit av Mercy Ship sine skip, i 10 år. Ben som kaptein, og Helen som skipets mamma. Mee fekk sjå bilder, og dei fortalte om oppholdet og delte nokon fantastiske historiar om det dei hadde fått vore med på.
Men i heile 20 år hadde dei holdt fast på drommen Gud hadde gitt dei om et skip som kunne fore mat, kler og nodhjelp til lidande mennesker, for Anastasis var ein realitet. Anker i storm er ein fortelling om kamp og utholdenhet, ansikt til ansikt med uoverkommelige vanskeligheter. Om å stole pa Gud naar det koster... Og kva er vell meir inspirerande, enn å mote et ektepar som gjennom eit langt liv med masse motgang, har holdt fast på trua og komt så styrka ut av det?