Foreign to Familiar

This post is especially dedicated my cultural interested sister.

Den desidert beste maaten aa laere ein annan kultur aa kjenne, er aa oppholde seg i det aktuelle landet over ein lengre periode. Sjolv om ein maanad ikkje er allverdens tid, har 4 veker i Filippinene bidratt til ein haug med ny laerdom...
Filippinene har ein typisk "hot-climate" culture, det vil seie at dei er relationship-based (vs. cold-climate culture som er task-oriented). Indirekte kommunikasjon, spontan gjestfrihet, samt at folka er inkluderande og at personar og vennskap blir prioritert over effektivitet og tid, er nokon andre typiske trekk ved ein hot-climate culture. "Filipino time" blei me raskt introdusert til, daa me forste sondagen motte presis opp til gudstjeneste som skulle starte klokka ti om morgonen. Det varte og rakk, og me begynte aa bli utolmodige: "Skulle det ikkje begynne klokka ti..?" Men me fekk om sider forklart at siden det regna (det posregna den dagen), pleide dei aa gi folk bedre tid paa aa komme seg til kyrkja, saa derfor ville dei vente med aa begynne. Dei som kjenner til mitt avslappa forhold til tid, kan vel bekrefte at eg ikkje hadde noko problem med aa gli inn paa det omraadet... Det har og vore herleg aa vaere i eit land der folk er saa smilande og lette aa komme i kontakt med. Og dei serverer alltid mat. Med andre ord-minner meg om mormor. Trur ikkje eg kan beskrive det bedre...
Det aa venne seg til indirekte kommunikasjon, derimot, har ikkje vore like lett. Her er ein, ikkje saa uvanleg, situasjon: Ein utlending spor ein lokal kor postkontoret er, faar eit svar og folg beskrivelsen. Men ofte viser det seg at det ikkje er eit posthus der han har faatt forklart, kanskje det ikkje er eit posthus i den byen/plassen i det heile tatt! Saa kva gjer ein dersom ein vil finne ut om det er eit postkontor der?? Kunsten er aa unngaa direkte kommunikasjon. Ein anbefalt maate er aa inkludere ein tredje person, ein budbaerer. I tilfeller over: faa ein budbaerer (ein lokal) til aa sporre ein annan lokal om han veit kor posthuset er. Paa den maaten er han som blir spurt fri til aa seie "Nei, eg har ikkje anelse om kor det er", siden han berre svarer ein budbaerer, og ikkje direkte skuffer ein besokande i landet.

Her er nokon andre "verd og vite"-ting dersom du har tenkt deg til Filippinene:

• Toalett, do, WC, bathroom, restroom... Kjaert barn har mange navn... I Filippinene maa du leite etter CR (Comfort Room). Og det kan vere lurt aa baere med seg ein toalettrull, for nesten ingen offentlige toalett har toalettpapir. Og, IKKJE kast dopapiret i do, da risikerer du aa tette heile avlopet...

• Aa bli kalla "fat" er et kompliment. Det er et tegn paa at du er sunn og frisk.

• Det meste i Filippinene er veldig billig, og daa er shopping altids goy. Det er bare et problem, viss du er paa jakt etter klaer: Dei Filippinske folka er ganske smaa, saa det er ogsaa storrelsane paa kleda. Er du vant med aa bruke Small elle XS i Norge, er du heldig viss du greier aa faa paa deg storrelse Large i Filippinene...


• Filippinene er hot! Og veldig hog luftfuktighet gjer det ikkje akkurat bedre...Ein blir vant til aa svette konstant, saa ein maa huske aa drikke masse.. Alle plassene me budde var det berre kladt vatn i dusjane, men det var stort sett berre herleg. (Dei som ikkje er fra kalde Norge, derimot, hoyrte eg klage paa at det var kaldt)


• Filippinene har tre aarstider: Regntida varer fra juni til slutten av oktober, den "kjølige" perioden varer stort sett fra november til slutten av februar, mens perioden mars-juni er den varmaste aarstiden


• Mens folk fraa vaar kultur ligg strekk ut i sola for aa bli mest mulig brune, opplever ein i Filippinene at folk gaar rundt med paraply for aa beskytte seg mot sola - her er det nemleg inn aa vere kvit. I butikkane er selvbruningskrem bytta ut med "whitening lotion".


• Aa vaere kvit i Filippinene er ikkje bare bare. Kvit betyr at du er rik, og ein maa passe seg for lommetjuvar. Me fekk beskjed om aa baere med oss minst mulig, og dersom me hadde ryggsekk/bag, burde me alltid baere den paa magen.


• "Ate" betyr eldre soster, og brukes foran navnet naar du tiltaler nokon som er eldre enn deg (sjolv om det berre er snakk om ein maanad). "Kuya" = eldre bror.

• The Filipinoes deler alt. Dersom du opner ein sjokolade eller peanottpakke, eller har noko anna etande, blir det alltid forventa forventa at du deler med dei rundt deg.

• Sporr du ein Filipino om han vil ha f.eks. et eple eller noko som du har, maa du vanlegvis sporre tre ganger. (Dei svarer nei dei to forste gangene uansett om dei har lyst paa det eller ikkje, noko anna er uhoflig...)

• Transport er et kapittel for seg sjolv. Trafikken i Manilla er kaotisk.. og lufta veldig forurensa.. For korte strekningar fungere "trikes" bra, som er moped med ei "sidevogn". "Jeepneys" har ogsaa sin sjarm, men daa maa du vere kjent og vite kor du skal gaa av. Siste veka fann me derimot ut at dei kvite taxiane med air condition var et veldig greit alternativ, og saa og sei like billig. Manilla har ogsaa metro, som fungerer bra viss du skal et stykke. Ca like kaotisk som undergrunnen i London, men med AC!! Ofte har metroen egne vogner for menn og kvinner. Over lengre strekningar (naar det er snakk om timar) fungerte bussar med air condition veldig bra. Men dei kan bli fulle.. Og paa kvart stopp kjem det paa ein haug med folk som gaar inn i bussen og sel peanotter, kjeks, og div. anna etande. Kaotisk til tider, men bor opplevast...:)

Salamat po!

PS. Kan nokon fortelje meg kva "Filipino" heiter paa norsk?? Filippinsk...?

Smokey Mountain

Etter to veker i Calapan, sette me kursen mot Manila igjen og Balut YWAM base, som ligg i naerheten av Smokey Mountain. Somkey Mountain er eit "soppelfjell", der tusenvis av fok bur og lever av aa samle soppel og finne ting dei kan selge/resirkulere. YWAM Balut er retta mot desse "soppelplukkerane", og har blant anna Tuberculosis Ministry, Nutritional Day Care, Family Ministry og Student Sponsorship Ministry.

Filippinene er eit land som byr paa store kontrastar. Det har vore toft og sjaa saa mykje fattigdom, og dei store forskjellane mellom dei mange fattige og dei faa rike her. Men, til tross for dette, er folka me har mott smilande og glade. Blir mott av fleire smilande ansikt her enn paa gata i Norge...

Tirsdag kveld pakka eg og Hope sekken og sette oss paa flyet tilbake til New Zealand. Helsa har vore sviktande for oss begge, men det var ein hard avgjorelse aa forlate Manila litt for resten av teamet. Men eg er tekknemlig for alt eg har faatt sett og opplevd. Og, aa komme fra stoyfyllte, forurensa, kaotiske Manilla og tilbake til naturskjonne New Zealand og puste i frisk luft igjen - det var som aa komme heim! Saa naa staar et par rolege veker i New Zealand for tur, for eg sett meg paa flyet tilbake til kalde Norge...

Mercy Link and Ruel Foundation

Three weeks of outreach has already passed, and it's time for a report. This is my first time in another country primarily as a missionary, not just as a tourist, so this is a new experience for me. The last two weeks we've stayed in Calapan city, working with Mercy Link and Ruel Foundation.
I first want to tell you about Ruel Foundation. From 1997 to 2000 Maine Reach (which then was a part of Mercy Ships), had on of their ships here in the Philippines. In 1999, on an outreach to an isolated area of the Philippine Islands, a small boy called Ruel was found laying in a hospital bed. His face was scarred with a double cleft lip and palate. With no roof on the top of his mouth swallowing was difficult. Ruel was dying from starvation. On the jurney to save Ruel's life many other children were found in isolated and remote areas who lived in poverty and had no founding for (or access to) medical care. In 2000 the "Ruel Foundation" was formed to provide surgical care for children with physical deformitis. Ruel Foundation also provide emergency "meningits packs" for children dying with meningitis and emergency "nutrition packs" for children suffering from advanced starvation, they take care of unwanted children who are waiting to be adopted and provide shelter for severly malnourished children needing emergency medical care at the "Ruel House". Now there are 8 kids staying at the Ruel House, aged 6 mounths to 4 years, which all of them are (or have been) malnourished. During the last two weeks we've got to spend time with the kids and helping out at the Ruel House, and I've really enjoyed it!

Most of the time, though, we've spent with Mercy Link, and the schedule has been pretty busy. We've been doing dramas, leading worship, preaching and giving testemonies at church services an other meetings, leading Bible studies and sunday schools, practical work at Mercy Link and at one of the hospitals in the city, hospital and prison visit, giving out tracks, teaching at High School, house visitation, open Air Campus Ministry at High school, open Air evangelism and film showing, outreachs to the Mangyan Tribe, and medical outreaches. I enjoyed the medical outreach we did the last day we were there the most, probably because I got a job I really liked (sitting in the "Pharmacy" handing out medecine), and also because I really liked that we got to do something to help people with their physical needs. That day, about 180 patients saw the doctor, and about 55 people gor dental care. So, it was pretty busy, but amazing to get to help so many people! And, the best of all, we've seen so many people getting saved during the last weeks! Our leaders have told us that they've nevere experienced that on an outreach before, but they think the reason why we've been able to see this is because so much prayer has gone into this outreach. So be encouranged, and keep praying!