Jubelår

Home, sweet home!

2008-01-05T01:38:00.001+13:00

Heime igjen!:)

Outreach i bilder

2007-12-14T03:55:00.000+13:00

Foreign to Familiar

2007-11-30T22:12:00.000+13:00

This post is especially dedicated my cultural interested sister.

Den desidert beste maaten aa laere ein annan kultur aa kjenne, er aa oppholde seg i det aktuelle landet over ein lengre periode. Sjolv om ein maanad ikkje er allverdens tid, har 4 veker i Filippinene bidratt til ein haug med ny laerdom...
Filippinene har ein typisk "hot-climate" culture, det vil seie at dei er relationship-based (vs. cold-climate culture som er task-oriented). Indirekte kommunikasjon, spontan gjestfrihet, samt at folka er inkluderande og at personar og vennskap blir prioritert over effektivitet og tid, er nokon andre typiske trekk ved ein hot-climate culture. "Filipino time" blei me raskt introdusert til, daa me forste sondagen motte presis opp til gudstjeneste som skulle starte klokka ti om morgonen. Det varte og rakk, og me begynte aa bli utolmodige: "Skulle det ikkje begynne klokka ti..?" Men me fekk om sider forklart at siden det regna (det posregna den dagen), pleide dei aa gi folk bedre tid paa aa komme seg til kyrkja, saa derfor ville dei vente med aa begynne. Dei som kjenner til mitt avslappa forhold til tid, kan vel bekrefte at eg ikkje hadde noko problem med aa gli inn paa det omraadet... Det har og vore herleg aa vaere i eit land der folk er saa smilande og lette aa komme i kontakt med. Og dei serverer alltid mat. Med andre ord-minner meg om mormor. Trur ikkje eg kan beskrive det bedre...
Det aa venne seg til indirekte kommunikasjon, derimot, har ikkje vore like lett. Her er ein, ikkje saa uvanleg, situasjon: Ein utlending spor ein lokal kor postkontoret er, faar eit svar og folg beskrivelsen. Men ofte viser det seg at det ikkje er eit posthus der han har faatt forklart, kanskje det ikkje er eit posthus i den byen/plassen i det heile tatt! Saa kva gjer ein dersom ein vil finne ut om det er eit postkontor der?? Kunsten er aa unngaa direkte kommunikasjon. Ein anbefalt maate er aa inkludere ein tredje person, ein budbaerer. I tilfeller over: faa ein budbaerer (ein lokal) til aa sporre ein annan lokal om han veit kor posthuset er. Paa den maaten er han som blir spurt fri til aa seie "Nei, eg har ikkje anelse om kor det er", siden han berre svarer ein budbaerer, og ikkje direkte skuffer ein besokande i landet.

Her er nokon andre "verd og vite"-ting dersom du har tenkt deg til Filippinene:

Toalett, do, WC, bathroom, restroom... Kjaert barn har mange navn... I Filippinene maa du leite etter CR (Comfort Room). Og det kan vere lurt aa baere med seg ein toalettrull, for nesten ingen offentlige toalett har toalettpapir. Og, IKKJE kast dopapiret i do, da risikerer du aa tette heile avlopet...

Aa bli kalla "fat" er et kompliment. Det er et tegn paa at du er sunn og frisk.

Det meste i Filippinene er veldig billig, og daa er shopping altids goy. Det er bare et problem, viss du er paa jakt etter klaer: Dei Filippinske folka er ganske smaa, saa det er ogsaa storrelsane paa kleda. Er du vant med aa bruke Small elle XS i Norge, er du heldig viss du greier aa faa paa deg storrelse Large i Filippinene...

Filippinene er hot! Og veldig hog luftfuktighet gjer det ikkje akkurat bedre...Ein blir vant til aa svette konstant, saa ein maa huske aa drikke masse.. Alle plassene me budde var det berre kladt vatn i dusjane, men det var stort sett berre herleg. (Dei som ikkje er fra kalde Norge, derimot, hoyrte eg klage paa at det var kaldt)

Filippinene har tre aarstider: Regntida varer fra juni til slutten av oktober, den "kjølige" perioden varer stort sett fra november til slutten av februar, mens perioden mars-juni er den varmaste aarstiden

Mens folk fraa vaar kultur ligg strekk ut i sola for aa bli mest mulig brune, opplever ein i Filippinene at folk gaar rundt med paraply for aa beskytte seg mot sola - her er det nemleg inn aa vere kvit. I butikkane er selvbruningskrem bytta ut med "whitening lotion".

Aa vaere kvit i Filippinene er ikkje bare bare. Kvit betyr at du er rik, og ein maa passe seg for lommetjuvar. Me fekk beskjed om aa baere med oss minst mulig, og dersom me hadde ryggsekk/bag, burde me alltid baere den paa magen.

"Ate" betyr eldre soster, og brukes foran navnet naar du tiltaler nokon som er eldre enn deg (sjolv om det berre er snakk om ein maanad). "Kuya" = eldre bror.

The Filipinoes deler alt. Dersom du opner ein sjokolade eller peanottpakke, eller har noko anna etande, blir det alltid forventa forventa at du deler med dei rundt deg.

Sporr du ein Filipino om han vil ha f.eks. et eple eller noko som du har, maa du vanlegvis sporre tre ganger. (Dei svarer nei dei to forste gangene uansett om dei har lyst paa det eller ikkje, noko anna er uhoflig...)

Transport er et kapittel for seg sjolv. Trafikken i Manilla er kaotisk.. og lufta veldig forurensa.. For korte strekningar fungere "trikes" bra, som er moped med ei "sidevogn". "Jeepneys" har ogsaa sin sjarm, men daa maa du vere kjent og vite kor du skal gaa av. Siste veka fann me derimot ut at dei kvite taxiane med air condition var et veldig greit alternativ, og saa og sei like billig. Manilla har ogsaa metro, som fungerer bra viss du skal et stykke. Ca like kaotisk som undergrunnen i London, men med AC!! Ofte har metroen egne vogner for menn og kvinner. Over lengre strekningar (naar det er snakk om timar) fungerte bussar med air condition veldig bra. Men dei kan bli fulle.. Og paa kvart stopp kjem det paa ein haug med folk som gaar inn i bussen og sel peanotter, kjeks, og div. anna etande. Kaotisk til tider, men bor opplevast...:)

Salamat po!

PS. Kan nokon fortelje meg kva "Filipino" heiter paa norsk?? Filippinsk...?

Smokey Mountain

2007-11-22T19:46:00.000+13:00

Etter to veker i Calapan, sette me kursen mot Manila igjen og Balut YWAM base, som ligg i naerheten av Smokey Mountain. Somkey Mountain er eit "soppelfjell", der tusenvis av fok bur og lever av aa samle soppel og finne ting dei kan selge/resirkulere. YWAM Balut er retta mot desse "soppelplukkerane", og har blant anna Tuberculosis Ministry, Nutritional Day Care, Family Ministry og Student Sponsorship Ministry.

Filippinene er eit land som byr paa store kontrastar. Det har vore toft og sjaa saa mykje fattigdom, og dei store forskjellane mellom dei mange fattige og dei faa rike her. Men, til tross for dette, er folka me har mott smilande og glade. Blir mott av fleire smilande ansikt her enn paa gata i Norge...

Tirsdag kveld pakka eg og Hope sekken og sette oss paa flyet tilbake til New Zealand. Helsa har vore sviktande for oss begge, men det var ein hard avgjorelse aa forlate Manila litt for resten av teamet. Men eg er tekknemlig for alt eg har faatt sett og opplevd. Og, aa komme fra stoyfyllte, forurensa, kaotiske Manilla og tilbake til naturskjonne New Zealand og puste i frisk luft igjen - det var som aa komme heim! Saa naa staar et par rolege veker i New Zealand for tur, for eg sett meg paa flyet tilbake til kalde Norge...

Mercy Link and Ruel Foundation

2007-11-11T16:19:00.000+13:00

Three weeks of outreach has already passed, and it's time for a report. This is my first time in another country primarily as a missionary, not just as a tourist, so this is a new experience for me. The last two weeks we've stayed in Calapan city, working with Mercy Link and Ruel Foundation.
I first want to tell you about Ruel Foundation. From 1997 to 2000 Maine Reach (which then was a part of Mercy Ships), had on of their ships here in the Philippines. In 1999, on an outreach to an isolated area of the Philippine Islands, a small boy called Ruel was found laying in a hospital bed. His face was scarred with a double cleft lip and palate. With no roof on the top of his mouth swallowing was difficult. Ruel was dying from starvation. On the jurney to save Ruel's life many other children were found in isolated and remote areas who lived in poverty and had no founding for (or access to) medical care. In 2000 the "Ruel Foundation" was formed to provide surgical care for children with physical deformitis. Ruel Foundation also provide emergency "meningits packs" for children dying with meningitis and emergency "nutrition packs" for children suffering from advanced starvation, they take care of unwanted children who are waiting to be adopted and provide shelter for severly malnourished children needing emergency medical care at the "Ruel House". Now there are 8 kids staying at the Ruel House, aged 6 mounths to 4 years, which all of them are (or have been) malnourished. During the last two weeks we've got to spend time with the kids and helping out at the Ruel House, and I've really enjoyed it!

Most of the time, though, we've spent with Mercy Link, and the schedule has been pretty busy. We've been doing dramas, leading worship, preaching and giving testemonies at church services an other meetings, leading Bible studies and sunday schools, practical work at Mercy Link and at one of the hospitals in the city, hospital and prison visit, giving out tracks, teaching at High School, house visitation, open Air Campus Ministry at High school, open Air evangelism and film showing, outreachs to the Mangyan Tribe, and medical outreaches. I enjoyed the medical outreach we did the last day we were there the most, probably because I got a job I really liked (sitting in the "Pharmacy" handing out medecine), and also because I really liked that we got to do something to help people with their physical needs. That day, about 180 patients saw the doctor, and about 55 people gor dental care. So, it was pretty busy, but amazing to get to help so many people! And, the best of all, we've seen so many people getting saved during the last weeks! Our leaders have told us that they've nevere experienced that on an outreach before, but they think the reason why we've been able to see this is because so much prayer has gone into this outreach. So be encouranged, and keep praying!

Outreach

2007-10-20T16:23:00.001+13:00

We're now done with our 12th week of lecture phase and ready for outreach! Last week we learned about how to communicate our faith and this week we've learned dramas for an evangelism tool. Now we're all busy with packing and the last preparations. And tomorrow night we're heading to the Philipphines... (We're flying...sailing would have taken us about 2-3 weeks each way, so then we wouldn't have had much time left... The crew is also working on fixing the ship now...)

We're going to stay in the Philippines for 7 weeks - all the time in the area around the capital called Manila. The first week we're staying at the Olongapo-base (YWAM) in Subic Bay, working with a ministry to prostitutes, street kids and prisons. Then we're going to spend to weeks working with Ruel Foundation and Mercy Link in Calapan. There we will likely be helping with clean up projects and medical aid. Then we will spend two weeks with the Balut base, which is in Manila. While there we have ministry opportunities at Smokey Mountain. The last two weeks we'll stay at the Olongapo-base (the first place we're staying).

For those of you that are praying, please pray for God's protection for the team members and our leaders; and that we'll stay healthy and strong during outreach. And pray for all the Filipinos that we're going to meet and that they'll be open to hear the good news.

I'm not sure when I'll be able to update my blog next time, but maybe there will be some news at the Marine Reach webpage about how things are going.
Also, check out the links to the right about Ruel Foundation, Mercy Link and YWAM bases in Balut and Olongapo.

The life on board a ship...

2007-10-16T18:33:00.000+13:00

"I'm living on a ship..."

"A ship?!?"

Jepp! Et skip... Faar ein del overraska blikk av folk ein mote naar me fortel me bur paa eit skip... Nettopp det eg like best med aa bu paa ein skip - at det e ein genial samtaleaapner...

"Once upon a time there was a girl named Astrid

She lived on board a ship with extended family

They are people from all over this whole world of our you see

But they came here all together on the floating Pacific Link...Ship that is..;

made of steel and freezing cold."

A song to the tune of "Beverly Hillbillys"

Masse kan bli sagt om livet paa ein baat - tett innpaa folk fra andre land og kulturar... Max 2 minutters dusj, "Your mum doesn't work here, please clean up your mess" og "quiet time" (skipet er super lytt) er nokon av reglane me maa folge for aa ta hensyn til kvarandre. Me har ogsaa "a sign out board" for aa holde oversikten over kven som er ombord til eikvar tid.

Over er nokon bilder fraa girls accomodation. Godt utnytta areal, med "bunks" (koysenger), kvar sin redningsvest og hylle over senga, kvart sitt lite klesskap, og ellers minimalt med gulvplass. Eg deler "rom" med Diana og Hannah.

"The mess hall"(over) og "The galley" (under).

"The Launch" (over), der me blant anna har undervisnig.

Ein gong i veka (mandag morgon) leverer me inn Journal. (Key verse og sammandrag fra vekas undervisnig, samt "Application" (korleis me kan bruke det me har laert) og ein Relationships-del). Saa sondag kveld gaar ofte med til journalskriving, for meg og andre som er ute i siste liten...

Jepp, dette var et lite innblikk i the life on board a ship... Oppsummert av Megan:

"Life on the ship is pretty much the sweetest thing in the world!"

Kids Club

2007-10-12T16:08:00.000+13:00

Kvar onsdag har eg, Josie, Lauren og Diana vaert med og hjulpe til paa BBC (Betlehem Baptist Church) Kids Club. Ungar fra 1.-6.klasse har komt der etter skuletid, og faatt vere der aa leika og hoyrt om Jesus. Flesteparten av ungane som kjem dit, er Maori-ungar, og er ikkje vokst opp i kristne familiar. Veldig skjonne ungar, men med til tider litt vel hogt energinivaa...
Her er nokon bilder fra Kids Club:

Hike to the Pinnacles

2007-10-05T21:17:00.000+13:00

"When you get to the parklot,
don't ask which mountain it is -
it's like starting to count your
periods when your thirteen..."

Dette var oppmuntringa me fekk av Patty, vaar kjaere (amrikanske*) dts-director, sist fredag kveld, klar til fjelltur dagen etter. Formen min har ikkje akkurat vert 100 % all the time mens eg har vert her, og fredag, dagen for "the big hike", var eg heller daarlig... Men etter ei god natts sovn natt til lordag var eg klar for tur (vertfall psykisk..), dog litt spent paa korleis den fysiske formen var etter saa mange maander fysisk inaktiv... Men det gjekk faktisk veldig bra! Gud gjer fortsatt smaa og store under!! Hadde ei veldig fin tur! Kjekt aa vere paa tur igjen, og New Zealand er et veldig fint land (men slaar ikkje Norge...:)

* Dei som har levd rundt amerikanerar ei stund, veit at dei ikkje er redde for aa ta litt eksta i...

DTS-rapport og bønneemner

2007-09-30T18:04:00.000+13:00

Hei! For dei som ikkje allerede har tatt ein kikk paa linkane til hoyre, saa anbefale eg, for dei som e innteressert i aa lese litt meir om kva som skjer her fra veke til veke, aa ta ein kikk paa det som ligger under "Marine Reach DTS-report". Og for dei som ber: se bønneemner under "Marine Reach - Mi side"

"Ask and it will be given to you;

seek and you will find;

knock and the door will be opened to you.

For everyone who asks receives;

he who seeks finds;

and to him who knocks,

the door will be opened."

Matt 7:7-8

Pacific Challenge DTS, aug.-dec. 2007

Bak fra venstre: Michael "Mike" (staff, USA), Olivia (student, USA), Megan (student, New Zealand), Kara (student, USA), Sarah (student, USA), Louren (student, USA), Hope (staff, USA), Patty (DTS-director, USA), Whitney (student, USA), Diana (student, USA), Emily (staff, USA)
Framme fra venstre: Josie (student, England), meg, Emily (student, USA), Kimberly (student, USA), Hannah (student, USA) og Lori (staff, Canada)

Rare ting og snaale greier..

2007-09-25T13:15:00.000+12:00

Ein del av det aa leve saman med folk fraa andre land og kulturar, er vell det og stadig vekk bli overraska over kva som er "normalt" for folk aa ete.. Her er nokon raritetar eg har komt over til naa:

Toast med kanel....
eller?

Eller kva med graut med kiwi med skall paa...!?

(litt daarlig bilde...)

Og saa har me peanottsmor, som rett og slett e et kapittel for seg sjol..Amerikanerane ete peanottsmor pa/til alt..Banan med peanottsmor, eple med peanottsmor osv...

Eg, for min del, blir mobba for mitt private lager av "oat meal" og at eg ete havregrynsgraut "all the time"...

Anker i storm

2007-09-19T12:18:00.000+12:00

Moter stadig vekk nye folk... Lordag formiddag var me invitert på brunch til ekteparet Helen og Ben Applegate. Folte med ein gong eg kom inn dora at det var noko spesielt med desse folka. Dei strålte av gjestfrihet, vennlighet og omsorg - og hadde diska opp med et herlig måltid til oss.

Helen holdt på å lage vafler når eg kom, og eg, som alltid har trudd at vafler var typisk norsk, kommenterte det. Då ho fann ut at eg var fra Norge, sa ho at ho trudde ho hadde boka som ho hadde skrive paa norsk, og gjekk for aa finne ho, mens eg, overraska både over at ho hadde skrive ei bok og ikkje minst at ho hadde den paa norsk, blei ståande igjen å steike vafler. Ho kom tilbake med boka "Anker i Storm" (som eg er sikker på at eg har sett for, ein eller annan plass...?)

Helen og Ben fortalte at dei hadde jobba ombord på Anastasis, eit av Mercy Ship sine skip, i 10 år. Ben som kaptein, og Helen som skipets mamma. Mee fekk sjå bilder, og dei fortalte om oppholdet og delte nokon fantastiske historiar om det dei hadde fått vore med på.
Men i heile 20 år hadde dei holdt fast på drommen Gud hadde gitt dei om et skip som kunne fore mat, kler og nodhjelp til lidande mennesker, for Anastasis var ein realitet. Anker i storm er ein fortelling om kamp og utholdenhet, ansikt til ansikt med uoverkommelige vanskeligheter. Om å stole pa Gud naar det koster... Og kva er vell meir inspirerande, enn å mote et ektepar som gjennom eit langt liv med masse motgang, har holdt fast på trua og komt så styrka ut av det?

My new home, family and backyard

2007-09-14T11:16:00.000+12:00

My new home...

my new family...

...and my new backyard....

VELKOMMEN PAA BESOK...:-)

QuiZ...

2007-08-30T13:34:00.000+12:00

Where are we going for outreach??
This question has been asked quite a few times during the last couple of weeks, in many cunning ways... Our leaders have been praying about it, but wouldn't tell us until they had decided. Last night they finally told us, after giving us some clues throughout the day...

#1) James 1:27 "Religion that God our Father accepts as pure and faultless is this: to look after orphans and widows in their distress and to keep oneself from being polluted by the world."

#2) 81 dialects

#3) Food of choice: Dog!

#4) YWAM was founded the year Patty (our DTS-director) graduated from High school

#5) approx. 40% lives below the poverty level

#6) 1 extra island at low tide

#7) national animal: coribou

#8) Isaiah 42:6 "I, the LORD, have called you in righteousness;
I will take hold of your hand.
I will keep you and will make you
to be a covenant for the people
and a light for the Gentiles."

#9) A popular children game is calles Sunka

So where du YOU think we're going...?

Tēnā kōrua!

2007-08-28T19:11:00.000+12:00

Forst av alt, tusen tusen takk for koselige meldingar, mailar, post, kommentarar paa bloggen og meldingar paa facebook! Det betyr enormt masse!! So I'll just say tēnā kōrua (thank you in maori).

Har hatt daarlig internett-tilgang til naa, men skal vertfall prove aa faa lagt ut livstegn og oppdateringar her paa bloggen inimellom.

Naa har eg vaert her ein mnd, men foles masse lengre.. Desse forste vekene har faktisk vaert ganske toffe. Masse nytt, og paa toppen av alt har eg hatt store problemer med aa snu dognet paa hovudet (natt her er dag i Norge..) Saa, etter 3 veker med heller lite sovn, blei eg sjuk og laag strekk ut i fleire dagar. Er heldigvis paa beina igjen naa, heimlengselen har komt seg, og har begynt aa sove litt om nettene. Saa satser paa og ber om at det gaar rette veien naa..

Me er naa komt paa baaten, M/V Pacific Link, som me skal bu paa resten av tida i New Zealand (se inlegg under om M/V Pacific Link, Marine Reach og YWAM). Sondag sist veke drog me fraa Auckland til Great Berrior Island (6 t), og hadde fantastisk vaer og var saa heldige at me fekk sjaa delfiner store deler av turen!! Sondag til fredag sist veke laag me for anker like utanfor Orama Christian Camp paa oya Great Berrior, og mandag til fredag drog me in dit der me hadde undervisning. Beste veka saa langt, med Femi Ona som underviste om "The Character og God". Orama var ogsaa ein spesiell plass aa komme til, siden me alle nettopp har lest boka Is That Really You, God der Loren Cunningham (founder of YWAM) fortel om korleis han, daa han kom til Orama for forste gong, laerte viktige prinsipp om korleis Gud kan tale til oss.

Fredag kveld starta me turen tilbake til Turanga, og lordag formiddag venta ei havn full av venner for aa onske baaten og manskapet velkommen tilbake. (Har vert paa Fiji siden april)

Saa, oppsumert: Laererik og opplevelsesrik veke!

Orama Christian Community

Baptism

Ase fra Norge!:)

YWAM

2007-08-27T14:25:00.000+12:00

It all started when a 20-year-old American college student, who was in the Bahamas on a singing tour, spent some time in prayer. As he leaned back in his bed and looked up, he saw what he called a "mental movie." He saw waves on a map. The waves turned into young people, going to every continent, sharing the good news about Jesus. "Was that really you, Lord?" he asked. This radical idea, that young people could be missionaries, stayed with this young man, Loren Cuningham. Four years later, in 1960, he started an organization with that idea expressed even in its name: Youth With A Mission. Today, Youth With A Mission (YWAM) has grown into one of the world's largest Christian mission organizations. The story of how YWAM began and how it grew is a story of God's direction and God's grace in using ordinary people from countries all over the world.

Youth With A Mission (YWAM) now encompasses thousands of people and hundreds of ministries in almost every country of the world - with the passion to know God and to make Him known.

Marine Reach is the ship ministry of Youth With A Mission. Marine Reach operates ships which connect caring people to expressions of compassion around the world. Using tools such as ships, trucks and teams, Marine Reach seeks to serve the Island Nations throughout the South Pacific and South East Asia by bringing free medical care and the love of God to those living in poverty and isolation.

So, well this is what I've got the opportunity to be a part of now. I'm now living on board the M/V Pacific Link (one of Marine Reach's ships), doing a DTS (Discipleship Training School) with a 12 weeks lecture phase - followed by an 8 weeks outreach, where the goal is to link resources with needs and share Gods love.

"Our hands, Gods heart."

Den store dagen naermer seg...

2007-08-16T15:39:00.000+12:00

Daa er me godt igang med tredje veka her, saa daa er det vell kanskje paa tide med ein liten rapport om kva livet gaar i her... Denne dts-en bestaar av 12 veker med undervisning (nytt tema og ny talar kvar veke), og deretter 8 veker outreach. Kor me skal paa outreach er ennaa ikkje bestemt, men sannsynligvis ein plass i South Pacific eller Southeast Asia. Ein dag i veka er me med i forskjellige ministries her i omraadet (Kids Klub, Youth group, Nursing Home). Torsdag kveld har me "Small groups". Lordag kveld er "Movie Night", sondag er kjerkedag og kviledag. Helgene har me som oftast fri, og kan dra paa utflykter eller finne paa ting me har lyst til!:)

Fredag denne veka er den store dagen alle har venta paa. Daa skal me kjore opp til Auckland, og der venter M/V Pacific Link paa oss, vaar nye heim for resten av tida her paa New Zealand. Skipet er nettopp komt tilbake fra Fiji, der det har vaert base for mange outreach team. Saa det blir spennande aa sjaa skipet for forste gang, og mote folka som jobber der. Gleder meg spesielt til aa mote Aase fra Norge (!!), som jobber som kokk ombord. Lordag skal me seile til Orama Christian Camp paa Great Barrier Island, der me skal tilbringe ei veke, for me seiler tilbake til Tauranga igjen...

Over t.v.: My small group: meg (go Norway!!), Lori (leader, Canada), Josie (England), Megan (New Zealand) og Olivia (USA)

The country where curly hair turns straight...

2007-08-13T14:05:00.000+12:00

Some of this week's happenings in pictures. A picture says more than thousand words... Add your own comments!

Eg lengte heim!!

2007-08-05T14:37:00.000+12:00

Neida, det gaar fint, men eg, som faktisk aldri pleie aa lengta, har altsaa gjort det denne veka.. Men tippe d e i saanne situasjoner at ein ser kor mange ein har aa vaer gla i aa kor masse ein

har aa vaere takknemlig for...:-)

Ellers har forste veka vaert bra! Har blitt indrodusert til Marine Reach og kva dei driv med (se link til hoyre), og blitt litt kjent i omraadet her. Har ogsaa faatt med oss en musikal, "Fiddler on the Roof", som dramalaereren vaar var med i. Veldig bra!

Over ser dokke Pacific Park Christian Camp (til venstre), som er plassen me skal bu dei tre forste vekene. Stranda er vaar naermaste nabo, berre 150 meter unna, lengste sandstranda eg nokon gong har budd ei naerheten av.. So that's nice! Dumt det er vinter her naa.. Men det er ca som kald sommar i Norge, saa det er ikkje saa ille.

Utsikt fra Mt. Manganu, Tauranga.

Olivia, Sarah, meg, Withney, Diana, Lauren, Hannah, Josie

Postkort fra New Zealand?

2007-08-01T13:58:00.000+12:00

Heihei!

I motsetning til mi kjaere mor, som kan de fleste adresser utenat, huske ikkje eg eigong mi eiga adresse... Saa dei saa har lyst paa kort herfra, legg igjen ei adresse her, saa kjem det nok et kort i posten for eller seinare...:-)

Trygt framme!

2007-07-30T16:40:00.001+12:00

Ja, daa kan eg meddela at eg e trygt framme paa New Zealand, itte ei laaaaang reise. (Haugesund - Oslo - London - Los Angeles - Auckland - Tauranga) Men reisa aa alt har gaatt kjempefint, aa blei tatt imot med aapne armar av folkaa her!

Naa slite eg bare litt med aa komma inn i rett dognrytme, for eg e lys vaaken om natta, aa saa trott at eg ikkje greie aa haalla meg vaaken om dagen.. NZ e nemligt 10 timar foran Norge i tid, saa d merkes... Ellers e d litt slitsomt aa kommunisera med folk paa engelsk heila tiaa, merke ordforraadet ikkje e heilt paa topp aa at eg har glomt masse, men d komme vell itte kvart..

Bilder fra andre sida av jorda komme ogsaa...

Getting ready for New Zealand

2007-07-26T09:28:00.000+12:00

Velkommen til min nyoppretta blogg! Etter 3 års studier i Trondheim, står et litt annerledes år nå for tur. Imorgon tidleg set eg kursen mot New Zealand og 5 mnd dts (disippeltreningsskole). Heime i Norge igjen etter jul venter jobbing som frivillig på krik høyfjellssenter i Hemsedal.

Sommaren her heime i Tysvær har flydd avgårde. Ferien har for det meste gått med til jobbing, og ellers mange fine turar i nyinnkjøpt kajakk! Formen er, etter et hardt vårsemester med kyssesjuka, om ikkje heilt på topp kvar dag enda, så vertfall veldig masse bedre...

So, New Zealand, here I come!